Rockwell hardhetstester indikerer forholdet mellom hardhet og andre mekaniske egenskaper

Siden hardhet og strekkfasthet har et visst konverteringsforhold, og andre mekaniske egenskaper er relatert til strekkfasthet, har hardhet et visst forhold til andre mekaniske egenskaper. Øvelsen har vist at forholdet mellom Brinell hardhet (HB) og strekkfasthet (σb) er σb≈1 / 3HB, og forholdet mellom bøyning av tretthetsgrense (σ-1) og strekkstyrke (σb) er σ-3. ≈ 1 / 2σb. Følgelig eksisterer følgende omtrentlige forhold mellom σ-1 og HB: σ-1≈1 / 6HB I tillegg til medium og lavstyrkt stål oppnås følgende empiriske forhold: Karbonstål σ-1 = 12HC + 122 Høystyrket legeringsstål σ-1 = 8,7 (1 + 1,35ψ) HRC (ψ er overflatekrympningsforholdet) Det er en generell rett linje mellom utmattelsesgrenseverdien og den statiske styrken. I noen data er den mer spesifikke bøyningsutmattelsesgrensen og strekkstyrken av noen materialer gitt for eksempel σ-1 = 0,35σb + 12,2 for karbonstål og σ-1 = 0,25σb for gråstøpejern. 2; σ-1 = (0,25-0,4) σb for aluminium; σ-1 = (0,3-0,4) σb for enfaset messing. Kombinere disse forholdene med konverteringsdataene til HB og σb gitt ved "forholdet mellom jernholdig metallhardhet og strekkfasthet" og "forholdet mellom hardhet og strekkfasthet for ikke-jernholdige metaller", er det ikke vanskelig å skaffe σ-1 og HB. Dataene er konvertert, det vil si at bøyningsutmattelsesgrensen (σ-1) er utledet fra Brinell-hardheten (HB). Forholdet mellom tretthetsgrense og hardhet under andre belastninger kan også utledes av bøyningsutmattelsesgrensen (σ-1). Konverteringen har følgende formel: Kompressiv tretthet σ-1P = 0.85σ-1 (stål) σ-1P = 0.65σ-1 (støpt stål) torsjonsmasse τ-1P = 0,85σ-1 (stål og lett legering) 1P = 0,8σ-1 (støpejern) Det er også påvist at for generelt karbonstål, når hardheten er HRC40 ~ 45, har den mest god tretthetsstyrke, men basert på fullstendig slokking og temperering, som bare er øvre grense av ovennevnte anvendelse av a-1 og HRC. Hardheten øker igjen og utmattelsesgrensen minker. I tillegg har hardhet et visst forhold til slitestyrke, slitestyrke, bearbeidbarhet og lignende. Under normale omstendigheter, hvis andre betingelser er de samme, jo høyere hardhetsverdien er, desto bedre slitasjebestandighet (eller slitestyrke), som gages, skjæreverktøy og slipekuler. Når hardheten er høy i HB-området, er bearbeidbarheten optimal, og for høy eller for lav vil forringe maskinens evne.